Kort presentasjon

 Tor-Arne Moen (1966–)

- Norsk maler, grafiker og forfatter, født og oppvokst på Notodden i Telemark fylke.
- Utdannet på Kunsthøyskolen i Bergen.
- Etablert som maler i Norsk Hydros gamle industrilokaler i Notodden Næringspark i 1992.
- Laget malerier som bokomslag til Hamsuns samlede verker.
- Debuterte i 1994 på Statens Høstutstilling.
- Medlem av Norske Bildende Kunstnere fra 1994. - Medlem av Norske Grafikere fra 1997.
- Gyldendal kjøpte rettighetene til å trykke Hamsun-maleriene som bokomslag i 1997.

Øivind Storm Bjerke, Professor i kunsthistorie, skrev denne teksten til en katalog for en utstilling i Drammen museum i 2014.

Tor-Arne Moen (1966) kaller seg selv maler, grafiker og forfatter. I disse tre betegnelsene ligger det også en påpekning av at det dreier seg om ulike kunstneriske teknikker og tre profesjoner. Plassert opp mot dagens uoversiktlige kunstfelt fremtrer Moen som en konservativ deltaker i den forstand at han dyrker de ulike sjangre og teknikker han arbeider med hver for seg og har utviklet et overbevisende mesterskap i dem alle.

Forfatteren Tor-Arne Moen har gitt ut to bøker. Novellesamlingen «Høst i sommerfuglhagen» og romanen «Brønnørreten» i 2008. I motsetning til hva som i dag er blitt det vanlige er han forsiktig med å krysse grensene mellom kunstarter. Han arbeider også i det vesentlige innenfor en teknikk med en bestemt motivgruppe over lengre tid før han slipper den og veksler over til noe annet.

Han har sin kunstutdanning fra Bergen kunsthøyskole. En kunsthøyskole som har ry på seg for å være en åpen og eksperimentell skole. Moen er i så måte utypisk for skolen ved at han utviklet en suveren teknikk som setter ham i stand til å trylle fram imponerende figurative bilder. Hvis noen lever i den villfarelse at man må ha vært elev av Odd Nerdrum for å mestre figurasjon, så må de tenke om framfor disse bildene. Moen forteller oss at det finnes en moderere og forfriskende figurasjon som tar opp i seg arven fra 1800-tallets realister og impresjonister med en dæsj av ekspresjonisme som gir liv til uttrykket. Ja, det er gode grunner til å påstå at en slik figurasjon i spennet mellom realisme og ekspresjonisme er en vel så dominerende trend blant de som arbeider med maleri i dag, som det å kaste et nostalgisk blikk tilbake til det førmoderne maleri av renessansen og barokkens mestre.

Moen er noe såpass sjeldent som en kunstner som er vokst opp på et mindre sted, og som kom tilbake etter endt kunstutdanning. Gjennom over tyve år har Moen hatt sin virksomhet på Notodden. Der har han hatt atelier i Hydro-Notodden-Næringspark siden 1992. Det har gitt ham arbeidsro og kan forklare noe av kontinuiteten i hans produksjon. Han er svært produktiv og kan male opptil femti bilder i året. Da er det greit ikke å bli adspredt av de mange uttrykk og impulser man får som kunstner i større urbane sentra enten de heter Berlin eller New York.

Moen har også laget seg et grafisk verksted der han har arbeidet med fargetresnitt. I den sammenheng har han gitt sin tributt til kunstneren Terje Grøstad i en omtale av hvordan han utarbeidet sitt grafiske verksted. Han gjør et poeng av at han har brukt Grøstads ideer og patenter da han bygde og innredet det. Tresnittene hans har den samme høye grad av gjennomarbeiding, håndverksmessig mesterskap som preget Grøstads arbeider. Hos Moen kommer i tillegg en uvanlig rik stofflighet som er beslektet med de effekter han oppnår i sine malerier.

Notodden har kanskje ikke en klang av å være en avansert kunstby, men den har en stolt historie som en viktig kulturby i nyere tid. Blant annet i den forstand at lærerskolen i formingsfag lå på Notodden. Der har en rekke kjente Norske kunstnere skaffet seg en pedagogisk kompetanse. De fleste ble lærere i formingsfag, men en liten håndfull ble kunstnere. Til de mer kjente malerne som har gått der er Håkon Bleken. En kunstner som i likhet med Moen har tatt opp figurasjon og gitt den fornyet relevans for samtidskunsten. I 1990-årene satset Notodden sterkt på billedkunst og sto for oppbygging av et fylkesgalleri for Telemark som i dag er gått over til å bli Telemarksgalleriet.

Moen fikk sitt gjennombrudd med en serie malerier med utgangspunkt i Knut Hamsuns samlede verker og sendt på turne flere steder i Norge, blant annet ble de vist på gården Hamsun eide på Hamarøy. Moen debuterte på Høstutstillingen i 1994 med et bilde fra serien. Bildene ble innkjøpt og vises samlet på Tranøy. Moens neste store prosjekt var å male en serie motorsykler. Det ble stilt ut i Ibsenhuset i Skien i 1998 og senere i Oslo og i Førde. Kunstnerisk var denne serien kanskje enda mer overbevisende enn Hamsun-variasjonene.

Moens malerier springer gjerne ut fra et grunntema som bearbeides på ulikt vis i en serie. Moen har den disiplin som kreves for å gjennomføre prosjekter over tid. Til hans større arbeider hører det å male 405 små bilder av hestehover, en blomst for hvert bilde, føyd sammen til en stor utsmykking for en restaurant i København.

Det er ikke til å unngå å bli imponert av Moens høyt oppdrevne teknikk. For den som vil få et innblikk i hvordan han maler har han selv lagt ut en serie med videoer med samletittelen «Et maleri blir til» på Youtube. Der får vi en pedagogisk innføring i hans arbeidsmåte. De viser en maler med usedvanlig stringent arbeidsmetodikk. Her er ingenting av retningsløse fakter med penselen i et fortvilet håp om å treffe riktig fargetone eller lage en spennende form. Han har til og med konstruert et veggstaffeli som gjør at han kan bevege lerretet horisontalt og vertikalt så han slipper å skifte sin egen posisjon foran det, men i stedet skyver lerretet omkring. Desto mer imponerende at disse maleriene ikke størkner i det kjedsommelige.

I Drammen viser Moen blant annet bilder fra en serie han innledet i 2013 der han maler eksotiske dyr i interiører. Det kan være en ape stilt opp mot et blomstret tapet. Gjennom sammenstillingen mellom dyr og menneske der vi blir del av naturen som del av utviklingskjeden og et stoffskifte. Som betrakter blir man slått av den rike overflatestruktur i maleriene. Det er som kunstneren bøtter på med maling og legger fargene i lag på lag. Vi ser spor av overmalinger som vitner om at hvert bilde har gjennomgått en prosess der ting legges til og trekkes fra. Stoffligheten knytter seg også mer til den maleriske overflaten på bildet enn til forsøk på forskjellige stoffvirkninger i tekstiler, pels eller hud. Maleriet får sin egen hud.

Moens malerier har i sin motivoppfatning, isoleringen av enkeltelementer og avskjæringer et slektskap med hva vi finner hos fotografer. Den bredpenslede realismen og saftige maleriske overflaten blir derfor en viktig kilde til å skape avstand til den fotografiske og skjermbaserte kunst.

Moen plasserer seg i en tradisjon der en rekke malere har fornyet den figurative tradisjon. En fornyelse som ligger i at kunstnere har tatt opp temaer forankret i en rik kunst, kulturhistorisk og sosialhistorisk referanseramme i et formspråk som ligger i skjæringspunktet mellom realisme og romantikk. Moen plasserer seg med det i en tradisjon som her hjemme strekker seg fra Håkon Bleken og Franz Widerberg blant de eldste over Leonard Richard, Kjell Nupen, Odd Nerdrum, Kjell Torriseth og fram til yngre kunstnere som Frank Brunner, Lars Elling fram til Koren Bjertnes og Christer Glein blant de yngste. Det er en rik og mangefasettert gren av norsk maleri, som skiller seg ut fra den sterke orientering i en mer konseptuell retning som preger mye av den samtidskunsten som dominerer blant yngre kunstnere. Det skal ikke så lite av personlig mot for å plassere seg inn i en slik tradisjon, som på ett vis har et distansert forhold til mye av den kunsten som blir definert som tidens avantgarde. Det vil være en misforståelse å tro at vi her snakker om et lokalt hjemmebrygg.

                                          Øivind Storm Bjerke