Brønnørreten
23. september 2008. Romanen "Brønnørreten" (334 sider) på Piratforlaget.
"Det skal gå treogfemti år mellom Tøger Lindemans første famlende forsøk med en kvinne, til han kurtiserer på ny. Det viser seg at det er forskjell på Une fra Sauherad, og Ileana fra Havanna."
– "Tøger Lindeman er tredje generasjons urmaker i småbyen Notodden. En dag i januar 1999 tar livet hans en uventet og mystisk vending. Postkassa hans svømmer over av parfymerte brev. En busslast kubanske kvinner ønsker kontakt med den jomfruelige einstøingen av en urmaker."
23. september 2008. Romanen "Brønnørreten" (334 sider) på Piratforlaget.
"Det skal gå treogfemti år mellom Tøger Lindemans første famlende forsøk med en kvinne, til han kurtiserer på ny. Det viser seg at det er forskjell på Une fra Sauherad, og Ileana fra Havanna."
– "Tøger Lindeman er tredje generasjons urmaker i småbyen Notodden. En dag i januar 1999 tar livet hans en uventet og mystisk vending. Postkassa hans svømmer over av parfymerte brev. En busslast kubanske kvinner ønsker kontakt med den jomfruelige einstøingen av en urmaker."
– –
Tøger Lindeman hadde omsider blitt en gammel mann. Han levde alene, han reparerte forgangne tiders urverk, og han skjøttet sin forretning etter beste evne. Det hendte opp gjennom åra at en og annen kunne fortelle å ha truffet på ham i skogen eller på fjellet, og inntil for få år siden var dette så å si alt man visste om Tøger Lindeman i hjembyen Notodden. Hadde man derimot spurt en av de eldre urmakerne i Strasbourg eller i Genève om de kjente denne mannen, var det ikke utenkelig at de ville nikket anerkjennende og forsøkt å uttale sin norske kollegas navn med sine franske tunger.
På tross av at han i små kretser ute i Europa bar et kjent og respektert navn, hadde han levd et tilbaketrukket og monotont liv skjermet for oppsiktsvekkende opplevelser. Han hadde så smått begynt å se for seg den endelig utgangen på det hele da han ble utsatt for en høyst bemerkelsesverdig begivenhet - en oppsiktsvekkende hendelse som skulle komme til å kaste dramatisk om på de siste åra av livet hans.
Det hele tok til på underlig vis om morgenen den 9. januar 1999. Han lå som vanlig og lyttet til alle klokkene nede i forretningen, som slo sine seks slag. Bare halvt våken lå han og gruet over hvor kaldt og mørkt det var ute, da et mer enn femti år gammelt minne uten foranledning svømte inn i hodet hans. Dette minnet fanget ham og holdt ham, og det avholdt ham en lang stund fra å slå opp øynene. Han gjenopplevde hvordan han ei mainatt rett etter krigen hadde sittet stiv av skam og stirret utover Tinnelva som fløt stor og stille forbi. Minnet var så livaktig at han kunne høre suset fra strømmen, ørretene som spratt, ja han hørte til og med den lave duren fra kraftstasjonen som lå og lyste en liten kilometer lenger oppe i dalen.
... Ydmykelsen fra før på dagen satt i som om han hadde spist en bøtte betong, og nå var sementen i ferd med å herdes i mellomgolvet hans.
– –
Tøger Lindeman hadde omsider blitt en gammel mann. Han levde alene, han reparerte forgangne tiders urverk, og han skjøttet sin forretning etter beste evne. Det hendte opp gjennom åra at en og annen kunne fortelle å ha truffet på ham i skogen eller på fjellet, og inntil for få år siden var dette så å si alt man visste om Tøger Lindeman i hjembyen Notodden. Hadde man derimot spurt en av de eldre urmakerne i Strasbourg eller i Genève om de kjente denne mannen, var det ikke utenkelig at de ville nikket anerkjennende og forsøkt å uttale sin norske kollegas navn med sine franske tunger.
På tross av at han i små kretser ute i Europa bar et kjent og respektert navn, hadde han levd et tilbaketrukket og monotont liv skjermet for oppsiktsvekkende opplevelser. Han hadde så smått begynt å se for seg den endelig utgangen på det hele da han ble utsatt for en høyst bemerkelsesverdig begivenhet - en oppsiktsvekkende hendelse som skulle komme til å kaste dramatisk om på de siste åra av livet hans.
Det hele tok til på underlig vis om morgenen den 9. januar 1999. Han lå som vanlig og lyttet til alle klokkene nede i forretningen, som slo sine seks slag. Bare halvt våken lå han og gruet over hvor kaldt og mørkt det var ute, da et mer enn femti år gammelt minne uten foranledning svømte inn i hodet hans. Dette minnet fanget ham og holdt ham, og det avholdt ham en lang stund fra å slå opp øynene. Han gjenopplevde hvordan han ei mainatt rett etter krigen hadde sittet stiv av skam og stirret utover Tinnelva som fløt stor og stille forbi. Minnet var så livaktig at han kunne høre suset fra strømmen, ørretene som spratt, ja han hørte til og med den lave duren fra kraftstasjonen som lå og lyste en liten kilometer lenger oppe i dalen.
... Ydmykelsen fra før på dagen satt i som om han hadde spist en bøtte betong, og nå var sementen i ferd med å herdes i mellomgolvet hans.
– –
